Nordaustegga på Kvitegga

Den 21. desember 2012, på årets kortaste dag,  klatra Kjetil Leknes, Fred Ingar Somby og Endre Klokk, truleg som dei første på vinterstid, nordaustegga til Kvitegga.  Under er turen skildra med Fred Ingar Somby sine ord.  Klikk på fotoa for å få dei i stor versjon.

Soloklatring opp siste del av den luftige og nydelige nordøstegga.  Foto: Kjetil Leknes.

Nordøstegga på Kvitegga - En klassiker i vinterdrakt

W.C.Slingsby omtalte denne ruta som en av de absolutt beste og lengste klatrerutene på Sunnmøre. De få som har repetert den kan nok skrive under på dette. Vi la i vei fra Fivelstadhaugen på årets korteste dag for en skikkelig vinterbestigning av ruta i minus 12ºC. Lite tenkte vi på det massive skavloverhenget i toppen..

En av Slingsbys favoritter

Slingsby skrev at både i Alpene og i Norge har det vært vanligst å bestige fjellene fra baksiden, da dette ofte er det enkleste. Han selv var ingen tilhenger av dette, da de fineste rutene ofte stirret en rett i fjeset. Et godt eksempel er Kvitegga fra Fivelstadhaugen, et sted Slingsby besøkte ofte. Hundrevis av ganger skuet han oppover mot Kvitegga, men det var først under en familiepiknik i september 1899 han fikk øynene opp for nordøstegga, som hele tiden har ligget der som innbydende pil mot toppen av Kvitegga. Han samlet et lag for en bestigning straks etter, bestående av unge Lars Haugen og brødrene Aldred- og Erik Todd. En snøstorm den påfølgende natten satte imidlertid en stopper for forsøket. Turen ble reservert for neste år, men da var begge blad Todd opptatt med andre ting. Slingsby var hissig på grøten og mente denne ekspedisjonen var altfor god til å bli snappet opp av en tilfeldig eventyrer. Han samlet derfor et nytt lag. 14 juli år 1900 startet W.C. Slingsby, H.Priestman, G.P. Baker og Lars Haugen turen opp nordøstegga. Selv om britene var erfarne klatrere, ledet klatrenovise og lokalmann Lars Haugen hele veien. I etterkant har W.C. Slingsby kalt denne dagen en av de beste sportsdagene han noen gang hadde hatt, og slo fast at dette kom til å bli klassiker.

Rød strek viser nordøstegga.  Klatreruten er ikke nøyaktig inntegnet. Den røde streken ender på toppen av Meraftanibba.  Toppen av Kvitegga ligger litt bak.  Arkivfoto: Knut Hustad

Årets korteste dag

Kjetil ringte meg dagen før for å overtale meg til å droppe den planlagte fosseklatringa til fordel for en vinterbestigning opp nordøstegga til Kvitegga. Jeg sa selvsagt ja, men mente vi da burde komme oss av gårde litt tidligere en planlagt. Nei, det gikk ikke, ungene måtte leveres uavhengig av våre planer. Først ti minutter over ti labbet jeg, Kjetil og Endre i vei fra Villa Norangdal på Fivelstadhaugen opp mot nordøstegga. Lovlig sent, vinterklatring er en tidkrevende aktivitet. For sikkerhets skyld hadde vi også valgt oss årets korteste dag (21 desember) for denne drøye turen opp til ca 1700 moh. Men visse forholdsregler var selvsagt tatt. Nedpakket var dobbelt sett lykter på alle mann.

Kjetil Leknes og Endre Klokk(bak) på vei oppover. Foto: Fred-Ingar Somby	Vinterstemning fra nordøstegga.  Foto: Kjetil Leknes

Et par luftige passasjer

Når bjørka slapp bakken begynte det å bratne til. Stegjern og ei øks ble fisket fram før vi fortsatte på god og hard snø/is. Kort tid etter støtte vi på det første av tre steder Slingsby hadde sett for seg kunne skape vanskeligheter. Den første passasjen var lett, men et fall ville sendt oss rett ned i kjeften på bregapet sør for egga, så vi valgte å sikre. Den neste passasjen var hakket verre og øks nummer to ble hentet fram. Umiddelbart etter den bratte hammeren fulgte ei omlag 15 meter sylkvass snøbefengt egg. Med ei øks på hver side av kanten ble egga forsert. For en stakket stund ble terrenget slakere. Et ypperlig sted for en matbit og noe varmt i koppen mens vi betraktet resten av ruta.

For en stakket stund blir terrenget flatere.  Da passer det godt med en matbit ognoe varmt i kroppen.  Foto Fred-Ingar Somby

Nesten, men bare nesten

Helningen kom til å tilta, det var bare å ha begge øksene parat. Vi hadde fortsatt et drøyt stykke bratt snø og is før vi var under topphammeren der Slingsbys gruppe vurderte å snu. Snøen var av varierende kvalitet, med sukkersnø og harde partier om hverandre. Klokka var blitt tre da vi ankom hylla under topphammeren. Kun 20-30 høydemeter fra toppen, så nært men likevel så fjernt. Vi så bortover nordveggen der Slingsbys gjeng hadde traversert en 50m lang hylle for så å klatre opp en skorstein til toppen. Denne smale hylla midt i den stupbratte veggen hadde nå skiftet til vinterham og viste seg som en 60-70 graders snørampe. Oppe i toppen så vi et gigantisk skavloverheng. Det var såvidt begynt å mørkne..

Point of no return

Det gikk med noen minutter til å diskutere og vurdere. Vi var enige om at det var uaktuelt å bakke nedover egga i mørket. Vi var kommet til ”point of no return”. Vi sto igjen med to alternativ; Enten gjøre et toppstøt, eller overnatte på hylla i fjellduken.

Nordveggtraversen

Mens vi diskuterte, satte Kjetil effektivt opp en standplass. Uten å helt se hvordan vi skulle klare å passere skavloverhenget fra der vi sto, mente Kjetil at vi skulle gjøre et forsøk bort den 50 meter psykende traversen. Dette er ei rute Kjetil har hatt i tankene i mange år, og som han har studert godt. Avgjørelsen var dermed tatt. Vi fyrte opp tre ganger 900 lumen før Kjetil rappellerte sju-åtte meter ned på snørampen og startet bortover med babyskritt.  Sikringsmulighetene var dårlige, først cirka midtveis satte han et snøanker, som har det lite beroligende navnet ”deadman” i klatreterminologien. Med rett snø holder et snøanker det utroligste. Noen har kanskje hørt historien om ei dame i Alpene som rappellerte ned ei bratt renne med en lighter som eneste sikring. Denne lighteren var plassert som et snøanker.

Begge foto:  Kjetil i gang med traversen i nordveggen.  Foto:  Fred-Ingar Somby

Det tok lang tid før vi hørte ”standplass!”. Nå var det min og Endres tur, begge innbundet i motsatt ende av tauet med tre meters avstand til hverandre. Med kun denne ene sikringen midtveis i en lang horisontal travers, ble det en spennende affære for oss bak også. Da vi kom fram til Kjetil, så vi hvorfor det hadde tatt så lang tid. Han hadde spadd seg en snøkarm i veggen inntil fjellet, og fått satt en solid standplass. Nå så vi rett opp på skavloverhenget 20-25 meter over oss. Da Slingsby med følge kom til dette punktet var avslutningen til topps like uavklart som med oss. Det var tåke den dagen, men akkurat her lettet den litt og de utbrøt; ” What’s that white thing in the mist up there? The cornice; the Kvit egg- the white ridge. We’ve won we’ve won. Hurrah! Hurrah!”

Jubelen deres hadde nok stilnet ved synet av vår kjempeskavl, men vi hadde ikke gått traversen for å stoppe her. Kjetil fortsatte i skarpenden uten noen form for innvendinger.

Penthouse Plaza

Klatringa opp til skavloverhenget gikk kjapt på nydelig snø. Øksene satt som firtoms spiker i våt rekved opp den bratte skorsteinen. Etter å ha matet ut drøye 20 meter tau var det stopp. Nå begynte det å rase ned snø to meter ut til siden for oss. Kjetil var altså i gang med å grave seg et nytt krypinn der oppe under skavlen. Omsider var det klart for å følge på. Endre spurte flere ganger ”går det bra”, men med all konsentrasjon fokusert på plasseringen av mine fire ekstremiteter bekledd med 2 isøkser og 2 stegjern, så det var ikke alltid jeg fikk svart han. Vi menn sliter som kjent med å gjøre to ting samtidig.

I enden av tauet satt Kjetil på den råeste standplass jeg har sett; 1650 moh i toppen av den 3-400 meter høye stupbratte nordveggen med en ti meter overhengende skavl over oss. Det er stjerneklart og sikkert -15C, men vindstille. Helt nydelig.

Jeg fikk overlevert spaden straks jeg var oppe, Kjetils penthouseleilighet kunne bare huse en person. Jeg gravde ut et tilbygg to meter til siden med plass til meg og Endre. Hva nå, vi var kun 4-5 meter fra den flate toppen. Skavloverhenget avtok mot øst, men ingenting kunne konkluderes fra standplass.

Ny travers for Kjetil.  Fotos:  Endre Klokk	"... med en 10 m overhengende skavl over oss".

 Langs kanten av stupet

Kjetil sjekket ut fra standplass og tok fatt på en ny travers, denne gangen motsatt vei, langs den kvite skavlegga. Rett rundt hjørnet ble skavlen mye mindre fryktinngytende, vertikal til svakt overhengende. Det kunne være en mulighet å økse seg opp her, men snøen var ikke ideell. ”Jeg fortsetter litt til, kan se ut som det er bedre ti meter lenger bort”. Jeg ga ut ytterligere 5-10-15m tau. ”Ser det greit ut?” ropte jeg.

Kjetil sikrer	Endre, en lykkelig mann.

De tre bukkene bruse

Spørsmålet mitt ble behørig besvart kort tid senere når et sindig ”Tjohoo” slo ekko i fjellveggen. Kjetil hadde akkurat bikket kanten. Sporene vi fulgte viste flittig bruk av spaden, snøen her var mye løsere. Spaden hadde etter hvert fått en sentral rolle som et av de viktigste tingene i ”racket” på selen. Jeg kom opp som andrebukk til en glisende Kjetil sittende godt forankret blant noen døde menn nedgravd i T-formete graver.

Idet Endre bikket kanten som siste bukk ringte jula inn, tre dager for tidlig. Det skal bli vanskelig å toppe denne julegaven.

Som i eventyret med de tre bukkene Bruse som skulle til seters for å gjøre seg fet, hadde vi også et voksent behov for påfyll av energi.  Det hadde gått med fem timer på de siste 20-30 høydemeterne, like lang tid som fra hotellet nede i dalen og opp til den siste hammeren.

Trollet var beseiret og eventyret i boks!   

Klokka er 2021 og trollet er beseiret.  Fra venstre:  Fred-Ingar Somby, Endre Klokk og Kjetil Leknes.

Kilder

P.Prag – ”Rock climbs in Sunnmøre Norway”

W.C. Slingsby – ”Norway, the northern playground”

Et par foto av Kjetil til slutt.  Her er han på den råeste standplassen i den 3-400 m høye og stupbratte nordveggen ca. 1650 moh.	Så er Kjetil klar for de siste, men bratte høydemetrene.