Den siste ”Tysklandsbrigaden” 1952 til 1953.

Ola Kvistad og Magne Årseth viser fram Brigadebilde frå 1953.

Ola Kvistad og Magne Årseth er dei to siste frå Bondalen som var med i den siste ”Tysklandsbrigaden” 1952 til 1953. På onsdag 8.mai var dei kromtappane for ei samling av 16 medsoldatar som dei var ilag med i Kiel. Nokre hadde også med seg ektefellene sine.

Dagen starta kl.12.00 med samling på Rekkedal gjestehus og besøk av NRK Møre og Romsdal og Bergljot Hjorthol. Opptaket vart vist på lokalnyheitene kl. 18.40.

Etter ein betre middag på gjestehuset var det å sjå i gamle albumar og studere kompani og brigadebilder. Det var ikkje så lett å kjenne igjen alle, men etterkvart vart det god tone i samlinga.

Per Øyehaug, Magne Årseth og Per Egset går igjennom dei gamle bilda og materiell som var framlagt.

Fv. Halkjel Buset, Kåre Klokk, Reidar Bjerknes, Magne Årseth, Per Egset, Fritjof Eiksund, Olav Dalebø(fremst), Åsmund Ørstavik, Ola Kvistad, Kårdes Hagen, Karstein Standal, Otto Ristesund,Theodor Hovde og Per Øyehaug

Magne Årseth har laga eit samandrag av si tid i tysklandsbrigaden:

Den siste ”Tysklandsbrigaden” 1952 til 1953.

Resyme` over Kp A II bataljon, Møre og Romsdal Infanteriregiment Nr. 11.

Brigade 522.

Vi møtte på Steinkersannan i Nord-Trøndelag 13. mai 1952.

Etter vanlig sjekk hos militærlegen ble alle ”stridende, A og B” stilt opp og vi gikk til et lagerbygg. Der fikk vi hver vår striebolster og måtte fylle den med halm. Det var vår ”madrass”under oppholdet på Steinker. Så ble det utlevering av uniform og annet utstyr.

Jeg var så uheldig at jeg fikk vakttjeneste så fort jeg var installert på rommet og kommet litt i orden. Det ble en heller lang natt. Det var så kaldt at det frøs is på vanndammene og jeg måtte bevege meg under de 2-timers lange vaktene for ikke å fryse. Resultatet ble at jeg var ganske støl dagen derpå og hadde solide gnagsår på bena.

Rekruttskolen i en infanteritropp den gang var hard kost for alle sammen. Jeg tviler på at alle innkalte i dag har den samme ”kadaverdissiplin” som vi hadde.

Kompaniet klar for avgong frå Steinkjer.

Vi skulle tross alt til Tyskland som vaktsstyrke sammen med amerikanske, engelske og franske soldater. Den ”kalde krigen” med Sovjet var hele tiden en trussel som kanskje vi vanlige soldater ikke merket så mye til, men i ettertid har vi blitt fortalt at det var mer spent en vi ante den gangen.

Allerede 17. mai fikk vi en liten perm for å kunne gå ut i Steinkjer for å se på den lokale feiringen av dagen. Jeg husker spesielt at den lua som jeg hadde fått utlevert var nr. 60 og jeg bruker normalt nr. 57. Jeg hadde gnagsår oppe på ørene etter 2 dagers bruk, da fikk jeg byttet.

Etter 2 måneders rekruttskole ble vi forflyttet til Okkenhaug Leir, ca. 8 km. ovenfor Levanger. Denne leiren var en såkalt Russer-leir, hvor russiske fanger var internert under krigen. Barakkene var mindre en på Steinkjer. Vi var 8 mann på hvert rom og i midten var en lang gang. I enden av gangen var et rom som gikk tvers over bygningen, (ca 6,5 meter).

Der var en zinkrenne med 10 vannkraner med kaldt vann. Det var hele

bekvemligheten som skulle dekke vårt behov for kroppsvask.

En gang i uken ble vi transportert ned til Levanger Kommunale Bad og det var et høydepunkt i tilværelsen. De russiske fangene fikk nok ikke så fin behandling, for på en minnestøtte utenfor leiren står navnene på de som måtte late sitt liv for den tyske terroren som vi kjenner etter lignende fortellinger i de tyske leirene.

I ca. 3 mnd. ble vi trent for oppgaven i brigaden. Jeg har hørt av en avgått norsk kaptein at den utdannelsen vi fikk var noe av den hardeste og beste opplæring av soldater som er gitt i etterkrigstiden. Han sammenlignet med noe bort i mot den som Telemarksbataljon har i dag. Totalt var det ca. 50 000 soldater som deltok i

Brigadene fra 1947 til 1953. vi fikk en 10-dagers permisjon på sommeren før vi ble sendt til Tyskland.

Magne Årseth viser både den norske og den engelske vernepliktboka alle måtte ha.

Så kom dagen da vi skulle nedover. Vi ble transportert til Oslo og stuet om bord i troppetransportskipet ” Svalbard” og turen gikk til Kiel. På utsiden av Kiel-kanalen ligger en liten forstad som heter Holtenau. Der lå leiren som skulle bli vår base i ca. 7 mnd. Leiren eksisterer ennå, men da jeg var tilbake der for 4 år siden sa dem at det skulle bygges leiligheter på området. Jeg fikk nå se igjen kasserna jeg bodde i, og gamle minner strømmet på. Jeg fikk også en omvisning i et lite museum som var opprettet nne i leiren av noen tyskere. Her var det mye nostalgi.

Overgangen fra russerlerien til de tyske kassernene var som natt og dag. Her var store fine rom og bad og toaletter, egne kantiner for menige og offiserer, stor spisesal, fine vaktrom og velordnede forhold. Tjenesten ble vedlikeholdt med daglige treningsøkter og små og store manøvrer. Noen ganger ble mønøvrene utført med skarp ammunisjon for både håndvåpen og tungt artilleri. Det krevde ekstra påpasselighet fra både mannskap og befal, men vi hørte ikke om noen uhell heldigvis.

Maten var etter engelsk kostregulativ og for en 20-åring fra Norge var det en stor nedtur. Vi fikk til frokost 2 stk. loff a 11 m.m. marmelade og kaffi.

Til lunsj de samme 2 stk loff og kanskje en liten pølse ved siden av. Middagen var den dårligste. Det var seigt kjøtt eller kjøttpudding vekslende med dårlig fisk

uten poteter, men en tyntflytende potetstappe som vi ga et helt spesielt navn som ikke egner seg på trykk. Et wienerbrød på kantina ble redningen for de fleste. Men ”lønna” var liten så vi måtte spare. Vi fikk kr. 1,- for menige ved inn-rykk og den steg til kr. 1,50. Visekorporal hadde kr.2 og korporal kr. 2,50.

Valutaen var engelske Pund som tilsvarte 1 pund = 10 kr. Men vi fikk ikke vanlig pund , men noe som kaltes baffs ( militærvaluta). Heldigvis så fikk vi kvote av sigaretter hver uke som vi da betalte med baffs og når vi hadde kveldsperm med besøk i Kiel kunne vi selge sigaretter til tyskerne på ”svartebørsen”. Dette hjalp på en dårlig økonomi. Vi hadde også en fin ordning for helgepermisjon. Buss på lørdag fra Kiel til Travemunde utenfor Schleswig med opphold på et rekvirert hotell og retur på søndag for 1 Shilling ( 1 kr.)

Når vi kom til hotellet så tok vi maksi-taxi ned til Schleswig og gikk om bord på en lekter hvor puben ” Rote Katz ” holdt til. Her var det en koselig atmosfære til en billig penge og underholdningen var en negresse som med minimal påkledning danset på en sotet glassplate over hodet på oss. Helt topp for unge soldater som for de flestes tilfelle kom fra et konservativt bedehusmiljø.

Hamburg var også en yndet plass for helgepermer. Der var Rheperbahn det store trekkplasteret.

Det var også billig å komme seg til Kiel på kveldsperm da det gikk en liten ferge over kanalen, og så trikken inn til sentrum.

Kommer en til Kiel i dag så møtes en av en moderne by, men den gang var den ganske så utbombet. Ved havnen sto det igjen en del gamle bygninger som var lappet på og der var det som regel en bar eller lignende i annet hvert hus.

I hovedgatene var 1. etasje reparert og en god del butikker og en og annen bank, mens etasjene over var utbombet. Det samme så en på baksiden av kvartalene, det var mest ruiner over alt. I ytterkant av byen var det tusenvis av blikkskur og telt, ja jeg så også at noen bodde i bunkersene da det kom røyk ut av dem. Dette var 7 år etter kapitulasjonen, men det var først da at gjennoppbygningen kom i gang for alvor. Allerede i 1956 så jeg stor forandring.

Inspeksjon av materiell i Kiel

Under krigen var Kiel hovedbase for ubåter og andre marinefartøyer, og leiren vår i Holtenau var bygd for alle hjelpetjenester i forbindelse med det. Der var også en liten flyplass ovenfor byen.

Våren 1953 var tiden kommet for avvikling av Brigaden, så vi var den siste kontingent av soldater fra Norge. Det var lagt opp til en avskjedsparade på Slesvikland Flyplass og daværende Kronprins Olav skulle komme og overvære paraden. I den anledning ble det plukket ut 25 mann som skulle være ”flaggborg” og jeg var så heldig at jeg ble en av dem. Vi hilste med flagget og gjorde honnør ved forbipassering.

Det var stort oppbud av de andre nasjonene også og der var sekkepiper og trommeorkester bl. a. En minneverdig til dels støyende opplevelse for alle.

Britiske kommande`r sersjanter er fullt på høyde med en operasanger når det gjelder lydstyrke.

Tilbaketuren til Norge gikk med ”Svalbard” fra Kiel til Kristiansand. Jeg er vanligvis ganske sjøsterk, men store bølger og kvalmende luft under dekk gjorde at jeg måtte ta en liten tur opp i frisk luft om natten.

Det gikk vel et par tre dager etter vi kom til Kristiansand før alt utstyr og materiell var innlevert og et ekstra togsett for nesten 1 tusen mann var satt opp med avgang fra Kristiansand om kvelden. Jeg er ikke så sikker på at alle kom med for en del hadde nok hamstret ekstra mye ”fludium” i Tyskland og resultatet var at befalet puffet noen inn på toget mens soldatene, som nå var sivilister tøt ut igjen fra en annen utgang.

Vel toget som skulle gå til Trondheim kom nå av gårde tilslutt og stillheten senket seg over forsamlingen.

Minner fra, Nestlagfører i 1. lag 1. tropp Kp. A II. Bataljon.

Magne Årseth

Porsgrunn 21. april 2012.