Det sies at New Zealand og Norge er nokså like. Selv om vi kommer ut omtrent likt med dem hva angår areal og folketall(Norge litt større på begge), er det nok dype fjorder og spektakulære fjell som har gitt grobunn til denne sammenligningen.
Mt Rolleston(2275m) med Crow Glacier fra Avalanche Peak(1831m), Arthurs pass. Med litt tåke her så kunne en godt forvekslet dette med tind og bre ved navn Kolås-.
Egga mot Mt Bealey(1836m), Arthurs Pass. Dette kunne likegodt vært klyving mot Mohns topp. En nyanseforskjell er kanskje at sola virker å brenne litt sterkere..
Fossefall har vi helt sikkert flere av i Norge men vi er garantert dårligere på navn. Dette er Devils Punchbowl, et fossefall på 130m og et steike tøft navn. Et par kilometer nord for dette fossefallet ligger det faktisk at annet fossefall som heter Bridal Vail. Vi har vårt eget "brudeslør" i Geriangerfjorden. Hvem fant på navnet først?
Utsikt over Arthurs Pass Valley. Dalen ligger ca 700moh og er nesten like flott som Bondalen.
Hadde jeg lagt denne ut som en fjellquiz på portalen hadde jeg nok fått mange plausible svar på lokale fjell. Dette er imidlertid(med et lite forbehold) Mt Murchison(2408m).
Elvekrysninger hører liksom med når man er på tur i New Zealand. På denne turen krysset vi Hodder River 76 ganger, på vei inn. Og returen?Du gjettet riktig, nye 76.
Tapuaenuku (2885m), målet for turen er nådd. 150 elvekrysninger var det absolutt verdt. Toppen minner veldig om Skårasalen, med et langt sisteparti bestående av løs, lagdelt stein. fra venstre: Mt Alarm(2878m), Peter, John, Rob og undertegnede. Tapuaenuku er Maori og betyr "Footsteps of the rainbow".
Det er på slike plasser en føler seg som Leonardo Di Caprio gjorde frampå Titanics baug.
Mohnsmassivet har Holtanna. Sørveggen på Tapuaenuku(2885m) sliter også med litt tannverk.
På vei mot Mt Alarm(2878m). En fin pinakkel, men like staut som Bladet er den ikke..
Peter og undertegnede på Mt Alarm (2878m). Baksida var stupbratt med ca 1000 meters fall, ikke ulikt Trollveggen. Forøvrig en skikkelig tind der det såvidt var plass til 2 stykker på toppen. Mt Alarm ble navngitt av selveste Captain Cook.
New Zealand har en hel haug med forskjellige turstier. Det er som oftest turer som går over flere dager med innlagte hyttestopp. Tramping, eller vandring på litt bedre norsk, er veldig populært her. Ikke bare blant Kiwier, men også blant turistene. En presisering er kanskje på sin plass, en kiwi kan være så mangt: New Zealands nasjonalfugl(den vingeløse), en hårete frukt og som i dette tilfellet, en New Zealender.
I Norge har vi DNT sine hytter, New Zealand har DOCs. Uten at jeg har telt hytter tror jeg at antall statseide hytter på New Zealand er mye høyere en hjemme. Dette har sin bakgrunn i hjorten som ble introdusert på øyene. Bestanden kom ut av kontroll og det ble satt opp skuddpremie. Jegere ble også ansatt av staten for å skyte hjort. Disse folkene trengte overnattingsplasser i terrenget da det var langt unna offentlig transport. Et stort hyttenett ble etablert, og disse hyttene fungerer i dag som billige overnattingsplasser for kiwier såvel som turister.
Under følger noen bilder fra "The Nina Track" i Lewis Pass. Hytta i enden av stien var full den dagen vi overnattet, og urfra mengden folk vi møtte på returen, smekkfull dagen etter.
Ella og Ann Christin på vei opp Nina Valley, Lewis Pass.
Når en vandrer i 40 graders hete er det kanskje bare en kald øl som slår et friskt elvebad. Bilder fra Nina River, Lewis Pass.
Isen har formet landskap på New Zealand også, men i mindre grad en hjemme. Bildet viser Franz Josef Glacier på vestkysten av sørøya.
Østegga mot Phipps Peak (1965m), Arthurs Pass. Egga minner veldig om Ystenesegga til Slingsbys topp, mye løs stein og veldig luftig.
Fortsatt på østegga. Paul og Chris har akkurat passert cruxet.
Etter en sjokoladepause beordret av stand-in baron Chris på Phipps Peak fortsetter vi langs egga mot Mt Temple. Som på Sunnmøre ligger det an til raske værforandringer..
Siste biten opp mot Mt Temple (1913m).
Som nevnt mye løs/rotten stein på New Zealand. Jeg synes dette bildet viser det ganske godt...
For en turentusiast er New Zealand et fantastisk land. Og det stemmer det jeg har hørt om sammenligningen med Norge. Jeg vet ikke hvordan man sier det på norsk, men på engelsk har de et uttrykk som passer, "Same but different".
Damene kan jeg ikke uttale meg om, men at fjellene i Norge generelt sett er fastere i fisken er det ingen tvil om. Det skulle også bare mangle. New Zealand ligger akkurat på grensen mellom to jordplater og er i stadig endring.
Et par andre ting som tipper over vektskåla er spydgresset og noen andre stikkebusker som er plagsomme for leggene(tips:bruk gamasjer). I Norge har vi selvsagt tistlene, men de er som regel lett å styre unna.
Et nytt, modifisert ordtak for å summere opp..
"Borte veldig,veldig bra, men hjemme best"
Kommentarar
Sidan eg ikkje er for tindebestigning, har eg sett meir av lavlandet:-).
Vi var på The Waihou Walkabout. Det store med det er at elven er så rein at en kan sjå botnen. Det er opparbeida sti, fin å gå på men ikkje egna for barnevogn. Flott naturopplevelse.
Det låg broskyre på denne fantastiske reine elva allereide på flyplassen i Auckland, 2 timar unna.
Så ta bilder av Bona og fortsett med rampa, så har en en flott turistatraksjon på Sæbø. Tussafossen med turstiar rundt lige så. Sett opp store vegskilt som viser veg.
Det som slår meg her nede er at ting som vi tek som sjølvfylgje heime, og knappast tenke over at det er noko - ja vi hadde ikkje kome på å skrive heimatte om det... Her nede er det skilta med store brune skilt, du finn foldere på infokontora over alt. Og turistanse stoppar.
Her er det turistatraksjona over alt liksom.
Trur nok at om folk i Hjørundfjorden fekk lit hjelp av folk utafrå - gjerne langveisfarende turista - så kan en få mange gode idear om turistatraksjonar som ein ikkje har tenkt på i det heile tatt....