Kvistadbrua var yrende full av fiskespeidere ,uten polaroidbriller, men fulle av livlige fiskehistorier. Nede på berget sto en gutt med stor bambustrode og fisket med makk, uten å la seg distrahere av tilskuerne.
Heisan! Fast fisk - sterk og stirrig. Mange vil hjelpe, men nei .Han vil sprenge fisken sjøl.Plutselig drar fisken nedover fossestryka. Gutten etter. Springer langs elvebredden. Plask- ut i elva. Faller. Glir på en glatt stein.Seiler nedover i strømmen. Reiser seg, detter igjen. Seiler videre. Blankfisken, så fiskestanga med gutten på slep. Noen ganger ser vi bare hårluggen stikkende opp av vannet. Et godt stykke lenger nede - på beina igjen og fisken på land !
Klissvåt og glad traska "den glade laksen " opp bakken til Frøland.
........................................................................................................................
Slike opplevelser er kanskje dagligdagse for dem som har vokst opp ved ei god fiskelv ?
Er det noen som kjenner seg igjen?
Kommentarar
Det var nok ikkje meg, men bror min Ole Jacob. Eg utelukkar ikkje heilt at det kunne vere han.
Lakseminnet mitt frå gamle dagar er veldig bra. Eg fekk min fyrste pjakk i 1959. Det var de året eg var 10 år. Det året fekk eg 3. Den aller fyrste var 1,0 kg. Og den bad mor om å få til å servere nokre gjestar om kvelden (trur eg fekk ein femmar).
Den andre hadde eg akkurat fått opp på land framom Kvistadbrua. Då kom Sverre Frøland (Gjert) på den grøne mopeden sin og spurte om den (pjakken) vil vinne over deg.
Den tredje sleit eg fælt med å få vippa over rampa. So kom det ein kar oghjelpte meg.
Enno skjer tid om anna at eg ber laks opp Frølandsbakkane, men det er mykje skjeldnare no. Og det er ikkje meir enn to år sidan eg datt i elva så eg var våt frå topp til tå.