Det fantastiske med de norske fjordene, sa de, var at det bodde folk der, at det faktisk var mulig å leve på disse stedene.
Eksempelvis er nok fjordene i British Columbia rent naturmessig mer imponerende. Når den jevne amerikanske turist får et kick av Aurlandsfjorden, så er det fordi det finnes hus og kyr, veier og fjøs i landskapet. Det er den menneskelige tilstedeværelsen som gjør at landskapet fremtrer som unikt. Det er ikke den urørte naturen, men den rørte naturen, som er det store norske "reiselivsproduktet".
Kommentarar
Eit lite apropos: Professor Jørgen Amdam seier at trenden når det gjeld busetjing i distrikta - i heile Europa - er at det er aktivitetstilboda folk søkjer etter. Folk er villege til å reise langt til arbeid. Også her er det nok feil å stigmatisere, men det seier litt om at det å halde oppe folkelivet i ei bygd, ikkje berre er viktig for turistar, men også for etablering og busetjing.
Kva former, stilar og format er tingen for vår lokale situasjon? Kva sjanger skal ein satse på?
Det er store aktørar i bransjen som fort kjem inn og belærer, - og som vil ha sin del av nettoen.
Ja, nettoen, nettopp! Kven har forteneste, i pengar/inntekt, på turisme?