Jeg har pakket sekken med mye god mat og drikke, og sjokolade selvfølgelig. Kan hende vi har noe mat til overs etter turen, men sjokoladen overlever aldri.
Dattera mi på fem starter ut i et voldsomt tempo. Jeg er redd hun skal gå tom før grana slipper taket, og lokker med hyppige pauser med saft og sjokolade.
Utrolig nok overskygger iveren etter å komme opp suget etter sjokolade. Godt over halvveis er motet ennå på topp.
Stien er enkelte plasser noe krevende for korte bein og jeg gir ved en anledning et hjelpende dytt. Det blir helt feil og jeg får fortjent kjeft. "Du skulle ikkje hjelpe meg pappa". Hun går tilbake og tar forseringa en gang til. Denne gangen med meg på behørig avstand.
Jeg leste en plass at unger på hennes alder i snitt stiller 300 spørsmål i løpet av en dag. Mina brukte opp sine på vei opp. Et svar blir straks avløst av et nytt spørsmål, så har en det gående."Ka e den kulen på halsen din, pappa? Koffor heite de Adamseple? Koffor he ikkje ej sånn?"
Idet vi nærmer oss toppen, setter Mina inn et rykk. Det holder helt fram.
Vi tar oss litt å spise mens vi nyter utsikten. Mina sier rutinert " Der e Rotsethornet, pappa!"
Vel nede i bilen tar det 5 minutter før Mina sovner. Døgnrytmen hennes blir, om mulig, ennå mer i utakt. Men blås, det er ferie....
Kommentarar