|
Marcus
dagbok.
6. oktober 1939.
Kjære dagbok.
Dette har
vore ein frykteleg dag. Vi, Jacob og eg, har sete i ein
lastebil i heile dag saman med 30-40 andre jødar. Baken
er sår og eg er utruleg svolten, har ikkje ete på 10
timar.
Alt starta i
går tidleg då tyske soldatar gjekk til åtak på
gettoen. Vi vart rivne ut av sengene, tante Anne vart
heilt hysterisk og snakka om nazistane og fryktelege
dødsdommar. Onkel Otto greidde å roe ho ned såpass att
ho greidde å smøre eit par skiver til oss. Ho har den
vanen å lage niste til oss uansett kvar vi skal. Denne
gongen smurde ho ekstra tjukke skiver, då vart eg ganske
uroleg, ettersom hennar brødskiver brukar å vere ganske
så tynne på grunn av mat- mangelen.
Tre soldatar
storma inn og reiv oss ut av leilegheita, dei dytta oss
nesten ned trappene. Der ute møtte vi mange andre. Alle
var på veg ut den store porten som førte ut av gettoen.
Soldatane pressa på, panikk kunne lett oppstå, men
draumen om å overleve gjorde at alle oppførte seg bra,
eller bra nok.
Eg heldt
fast i handa til Jacob, men eg måtte til slutt gi opp.
Presset frå dei andre var for stort. Alle dei redde
vaksne, dei gråtande ungane, vennane mine, alle hadde
forskjellige meiningar om kva som skulle skje med oss.
Arbeidsleir, dødsstraffer, henging, tortur. Eg vart
utruleg redd etter kvart. Eg høyrde tyskarane rope
"dumme svin" til oss.
Plutseleg
fekk eg berre nok. Eg pressa meg fram igjennom den tronge
folkemengda. Eg kunne ikkje forstå kva som kunne vere så
gale med dei, trudde ikkje at soldatane verkeleg kunne
kome til å skyte. Men så feil kunne eg ta.
Då eg hadde
kome meg ut av "flokken" såg eg soldatane, og
dei såg meg. Ein av soldatane retta geværet sitt mot
meg. Eg såg inn i auga hans, vi fekk ei slags kontakt,
augene hans lyste av hat.
Eg kan ikkje
forstå kvifor det er slik, kvifor kan dei ikkje la oss
vere i fred? La oss leve som alle andre, og ikkje stue oss
saman i ein trong og overfylt landsby, utan tilgang på
ordentleg mat. Eg kan ikkje forstå dei.
Eg sakka ned
farta og løfta hendene i veret for å vise at eg er
ufarleg, berre ein liten gut. Eg veit at eg ikkje kan
forandre dei, men unngå å bli skoten, det kan eg.
Framfor meg
såg eg store lastebilar. Soldaten nikka mot bilen, eg
forstod det slik at vi skulle gå inn i lasterommet. Vi
satt tett og trongt. Det var stor fare for at dei som sat
lengst mot utgangen kunne dette ut, for det var berre
sikra med ei dårleg spikra grind. Vi sat vel der i to
timar før dei starta å køyre.
Det vart
mørkt og lyst att før vi var framme. Det var kaldt og vi
måtte ut av lastebilen. Sjølv om det var godt å kome
seg ut og stå oppreist, så var det også mykje kaldare.
Det var rim på bakken og frostrøyk i lufta.
Vi vart
fortalde at vi var komne til fangeleiren Ravensbrük. Der
skulle alle barn og kvinner gå av. Jacob vart ikkje rekna
som eit barn ettersom han er 13 år. Eg fylgde med tante
Anna. Noko farvel vart det ikkje tid til, Jacob og dei
andre vaksne gutane og dei vaksne mannfolka for vidare til
ein annan fangeleir.
Heile dagen
gjekk med til å stå i kø og fryse, vi måtte bli
registrert, og deretter blei vi sett i karantene. Vi skal
snart få sove har eg høyrt, eg veit ikkje kvar, men det
skal bli godt.
25.
oktober 1939.
Kjære dagbok.
No er
karantenetida over. Det har den vore i eit par dagar, men
eg har ikkje hat tid til å skrive før no. Dei vaksne
damene må kvar morgon tidleg opp for å arbeide. Vi små
har ingenting anna å gjere enn å tigge etter mat, og då
må vi vere veldig forsiktige. Vi er ikkje så veldig
velkomne her, det einaste vi gjer er å ete det lisje vi
har av mat og leike, som om vi er i humør til å leike.
Eg har møtt
ein ny venn, Petja. Foreldra hans er russiske, men han
snakkar mitt språk også. Han er ein av dei beste til å
tigge, han ser på kvinnene med dei store auga sine og ber
fint. Han veit akkurat kven han skal gå til, og ofte kjem
han tilbake med ein skalk som han delar frivillig med oss
andre. Det er ikkje mykje vi får, men kvar smule er som
eit brød. Det er kanskje å overdrive, men det er så
godt.
Tante Anna
er så snill, ho delar maten med meg, og det er plass til
meg i senga hennar, som ho også delar med venninna si,
Miriam. Det er ikkje noko problem, det er berre varmare.
10.
desember 1939.
Kjære dagbok.
Eg er litt
bekymra for tante Anna, ho har vorte så tynn i det siste.
Auga er så rare, ho er trist trur eg. Ho saknar onkel
Otto, eg forstår ho godt. Eg saknar Jacob like mykje. Det
går ikkje ein dag utan at eg tenkjer på han. Bestevenen
min og broren min, han som alltid kan fortelje meg om mor
når eg er trist. Eg blir så glad av å vere sonen
hennar. Ho og pappa døydde då eg var berre fire og Jacob
var ni. Og alt han fortel er som om det kjem i frå eit
eventyr. Ho verkar så snill og god då ho ofra livet sitt
for oss. Tante seier at Jacob berre fant på ting for å
gjere meg glad, og at ho eigentleg døydde av ein
lungesjukdom. Jacob er den einaste av meg og han som
hugsar henne. Om eg seier at eg hugsar henne, så blir
tante sur. Ho meinar at det er ønskjetenking. Eg veit
ikkje kva eg skal tru lenger.
24.
desember 1939
Kjære dagbok.
Eg veit at
eg blir berre tynnare og tynnare, men kva skal eg gjere
med det? Tigge meir? Nazistane misslikar at vi er her, og
dei likar å sparke oss, gjerne i rumpa. Trur eigentleg
ikkje det at eg har rumpe lenger. Eg er alltid kald og
fryser, det gjer litt vondt å sitje, og eg er alltid
svolten.
No er det
jul, dei kristne feirar og blir behandla betre. I dag gav
ei av dei kristne jentene meg ein liten skalk og sa god
jul. Eg vart så glad og lykkeleg at eg heldt på å
sprekke. Men då gjorde eg noko dumt, eg åt alt sjølv.
Eg var ikkje like snill som Petja som alltid delar, eg
kjenner meg som ein tjuv, ein tjuv som sikkert gjerne gjer
det igjen, for det var så godt.
Men kva skal
eg velje? Venskapet blant oss unge, eller kjensla av å
vere mett og glad. For når eg er mett tenkjer eg at eg
kan klare alt, at eg kan overleve dette. Men samstundes
skuldig, som ein bedragar.
Eg vil så
gjerne overleve, møte Jacob og onkel Otto og alle dei
andre venane mine som for til "herreleiren".
No må eg
sove, tante kjem snart tilbake frå arbeid. Då må eg
vere der for ho, muntre ho opp, skjule at eg er redd.
Lovise,
september 2002.
|