Personskildringa er ganske detaljert i romanen. Den gir eit nyansert bilete av personane, på godt og vondt.

"Arnie var utenfor fra naturens side. Han fikk ikke være med i sportsmiljøet fordi han var mager og liten. Han fikk ikke være med blant de intellektuelle fordi han ikke hadde noe spesielt å fare med. Arnie var smart nok, men hjernen trakk ham ikke noen bestemt vei... bortsett fra når det gjaldt bilmekanikk. Der var han topp. Når det gjaldt biler, var gutten et naturtalent."

"Jeg likte ham likevel. Han hadde en egenartet humoristisk sans, og en hjerne som alltid stilte spørsmål, spilte sine egne småspill og litt av hvert."

Dette får meg til å føle at eg nesten kjenner personane, og skildringane er veldig truverdige. Ein lurer nesten på om historien er sann. Lesaren får ofte innblikk i personens tankar og kjensler, og kan ikkje unngå å verte engasjert i kva som skal skje vidare. Det gjer at eg forstår, i alle fall til ei viss grad, kvifor personen gjer det han gjer. Som at Arnie ikkje merkar kva som skjer med Christine, han er heilt vekk i ho, nesten forelska. Personane vert skildra både gjennom ord, handling, replikkar og tankereferat. Det er litt vanskeleg å vite om personane vert samanlikna med nokon. Arnie Cunningham vert gjennom boka gradvis likare og likare den forrige eigaren av bilen Christine, Rollie LeBay. Så forfattaren har ofte samanlikningar mellom dei. Hovudpersonen Arnie, forandrar seg absolutt gjennom boka. Ettersom han vert likare og likare Rollie LeBay, vert han ond og vennar og foreldre kjenner han nesten ikkje att.

"Jeg kikket bort på ham. Han tok en slurk av ølboksen og før den kom opp til ansiktet, ble han forvandlet til LeBay, en råtten skikkelse fra en skrekktegneserie. Fingrene som holdt om ølboksen, var bare knokler. Jeg sverger at de bare var knokler og buksene lå nesten flatt mot setet som om det ikke skulle være noe i dem bortsett fra knokler."

Elles går handlinga i boka ut på at Christine vert levande, og i boka er det ei voldsom personifisering av bilen.

"Og nå var virkelig lysene på instrumentene øyne, store runde ufølsomme øyne som betraktet henne mens hun langsomt ble kvalt til døde."

Christine vert kalla "ho" av alle i boka, sjølv om dei prøvar å unngå det. Ho køyrer seg sjølv, og drep dei som har gjort Arnie vondt. Og når ho kræsjar, reparerer ho seg sjølv slik at ingen merkar nokonting.

"Og panseret rettet seg ut, rettet seg ut og la seg over motorrommet igjen. To av frontlysene blunket, så tentes de. Støtfangeren og den høyre siden av kroppen - jeg fikk bare et glimt, men jeg sverger at det er sant - de satte seg sammen igjen. Rødt metall dukket opp ingensteds fra og gled over i jevne bilkurver. Sprekkene i frontruten gikk baklengs og innover og forsvant. Og dekket som ble vrengt av felgen, så helt nytt ut."

Det aller meste av handlinga går føre seg i Libertyville, ein småby i California, USA. Miljøet i byen vert ikkje skildra så mykje, og berre ganske overflatisk.

"I likhet med Gallia var hele Libertyville Heights delt opp i tre. Halvsirkelen nærmest byen på de lave åsene, som var kjent som Liberty Lookout inntil det nittende århundre, var byens eneste ordentlige fattigstrøk. Dette nabolaget som engang var middelklassens, var blitt verre og verre helt siden det tok slutt på krigsjobbene i 1945."

Mange av gatenamna i byen er viktige, fordi bilkjøring er ofte med i handlinga. Dei vert tekne opp att fleire gongar gjennom romanen, og eit som er særleg mykje brukt er JFK Drive. Eg har inga anelse om kvifor.

"Christine gled som et spøkelse ut i snøen. Hun svingte til høyre, dekkene skar dype spor i nysnøen uten å spinne, skli eller nøle. Et blinklys kom på - et gult, blunkende øye i all snøen. Hun svingte til venstre mot JFK Drive."

Handlinga byrjar i august 1978, og sluttar i byrjinga av 1979. Mykje av handlinga hender om vinteren. Rekkjefølgja er kronologisk.

Ein ting som er viktig i boka, er radiostasjonen WDIL. Den speler femtitallslåter gjennom heile boka, og dette trur eg har samanheng med at Arnie Cunningham vert Rollie, som då var ung i femtiåra.

"Radioen spilte. Det var WDIL over hele linjen. Nyhetene kom. WDIL spilte gamle låter hele uken, men i helgen gikk de virkelig inn for det. Nyheter fra 50-årene, jøss! Det var (har aldri hørt noe lignende før) litt av en idê. Det var (fullstendig vanvittig) fine greier."

I boka brukar forfattaren repetering som eit verkemiddel. Setninga "Hvordan skadet du ryggen den kvelden, Arnie?" vert brukt oftare og oftare mot slutten av boka. Det er eit spørsmål som Arnie verken vil eller kan svare på. Dette gjer at han verkar litt på grensa til sinnssjuk. Ordet "drittsekker" vert også brukt mykje i boka. Det er ein del av samanlikninga mellom Arnie og Roland LeBay, LeBay brukte å seie det, og etter hans død byrjar Arnie å seie det.

Forteljarsynsvinkelen er interessant. Eg har aldri tenkt over dette før når eg har lese bøker, men i denne boka skiftar faktisk forfattaren synsvinkel undervegs. Først brukar han indre synsvinkel som eg-personen Dennis Guilder, som fortel om sin venn Arnie Cunningham. Dette er i den første delen av boka, "Dennis - melodier for ungdom i bil."

"Arnie og jeg vokste opp sammen, gikk på Owen Andrews folkeskole og Darby Junior ungdomsskole. Så bar det videre til Libertyville gymnas. Jeg var nok hovedgrunnen til at Arnie klarte seg på gymnaset."

Seinare vert Dennis mindre viktig i handlinga, han vert liggjande på sjukehus. Då går boka over til den andre delen, "Arnie - kjærlighetssanger for tenåringer", og forfattaren skiftar synsvinkelen til ytre.

"Med noe som føltes som en fantastisk kraftanstrengelse behersket Dennis stemmen. Han la ansiktet i et uttrykk som i det minste minnet vagt om vennlig interesse... og fortsatt var det noe som danset i Arnies øyne, danset og danset."

I den tredje delen, "Christine - dødssanger for tenåringer", går forfattaren over til eg-personen Dennis igjen.

"Nå var det min tur til å tenke meg grundig om. Og pussig nok, det jeg kom til å tenke på, var bildet av en atomeksplosjon fra en eller annen lærebok. En tegneserie. Man venter ikke å se tegneserier i lærebøker, men som noen en gang sa til meg, så er det mange underlige veier innen offentlig utdannelse... det var faktisk Arnie som sa det."

Med å skifte synsvinkel oppnår forfattaren at vi først får vite mykje om kjensler og tankar hjå personane. Seinare tek han meir avstand frå sakene, då det nesten berre handlar om Christine. Då brukar han mest ytre skildring. Og i den siste delen, vert kjensler og tankar igjen mykje brukt, når dei øydelegg Christine.

Historia vert fortalt i notid det meste av tida. I prologen startar forfattaren med å få fram at no skal han fortelje noko som har skjedd han. I epilogen avsluttar han historia, og det er ein viss samanheng mellom opning og slutt. I byrjinga seier han til dømes "Nå skal jeg fortelle om det som skjedde" osb, og på slutten seier han:

" Så her er jeg med alle gamle minner og mareritt pent buntet sammen i en haug papirer. Snart legger jeg dem i en mappe og legger mappen i arkivskapet og låser skuffen og så er det slutten. Men jeg sa jo at det var noe mer, gjorde jeg ikke? En annen grunn til å skrive ned alt dette."

Eit anna verkemiddel som er brukt i boka, er vêrforhald (i overført tyding). Kapittel 41, "Stormen kommer", og 42, "Stormen bryter løs" er døme på dette. Stormen kjem i kapittel 41, og det byggjer opp til bråk i Libertyville. I det neste kapittelet drep Christine både den eine og den andre, medan stormen rasar. Etter dette kapittelet byrjar den tredje delen av boka.

Både foreldre og andre i boka fattar mistanke mot bilen, men tør ikkje innrømme det for seg sjølv. Leigh og Dennis samanliknar historiar, og kjem fra til at dei må øydeleggje Christine. Det gjer dei... trur dei i alle fall. Boka opererer med ufullstendig slutt, vi får mistanke om at Christine framleis "lever".

"Jeg leste artikkelen med overskriften USEDVANLIG BILMORD I LOS ANGELES og jeg tenkte på det Mercer (politi) sa, det siste: Han sa den (Christine) bet ham. Men det er selvfølgelig umulig. Jeg tenker på George LeBay (broren til Roland LeBay) i Ohio. Søsteren hans i Colorado. Leigh i New Mexico. Hva om det har begynt igjen? Hva om det arbeider seg østover for å avslutte jobben? Og sparer meg til sist? Han ensporethet. Hans uendelige raseri."

Eg likte denne boka ganske godt. Den var spanande, og når eg først byrja å lese, måtte eg berre fortsette. Det er også ei bok som eg trur passar godt til ei slik romanoppgåve, fordi det var ganske enkelt å finne døme på dei ulike momenta. Eg trur ikkje det er nokon spesiell moral i denne boka. Mange spanande ting hender, og det er også ein viss humor i det. Når eg las boka, tenkte eg heile tida på X-Files. Stephen King har skreve ei episode til denne TV-serien, og likar du X-Files, liker du Stephen King bøker. Det er samme stilen.

Vibeke Vik Nordang