2000 meter over havet. Det klinger godt i en fjellelskers ører. Her på berget er dette høyt for å være et fjell. Det er nesten så det gir status å ha vært på flest mulig av disse toppene i Norge. De er blitt et samleobjekt,noe som føles godt å meddele andre, enten de blir litt misunnelige eller ikke. Men også turer tett oppunder disse magiske høydemeterne kan gi gode opplevelser

 I Møre og Romsdal har vi mange flotte fjell, men ingen så høye, bare nesten. Men om det ikke er over 2000 meters høyde, så må da være litt svært å ta seg til topps på det høyeste i fylket, spesielt på ski? Vi bestemte oss for å finne det ut, og la den årlige kompisturen til Tafjordfjella for å bestige Pyttegga(1999moh).  

Brøstdalen

Vi kjører fra Volda, via Åndalsnes, opp Romsdalen og svinger mot sør fire kilometer før Bjorli. Skituren starter fra Brøstdalen, dette vakre stykket natur som ligger som en port til Tafjordfjella fra nord. Elva som slynger seg, slake furumoer med skikkelig gammelskog, ordentlig så en kan kjenne draget av tyri. I slike dalfører er det alltid stor dyreaktivitet, også her. Snøen avslører hvilke gjester som har vært her før oss. Blant annet treffer vi på ferske avtrykk fra en annen fjellfant, Jerven. En spesiell ro ligger over denne dalen nå vinterstid. Det er så en får lyst til å slå seg ned, fyre et digert bål, og bare være her, lenge.  Men det får være til en annen gang. En ting har jeg lært meg etter å ha gått med Sunnmøringer på tur i noen år: Pauser er for pyser. Vi haster av gårde, usikker på om vi kanskje kan rekke Pyttegga allerede denne dagen. Heldigvis er vi to nordlendinger med i gruppa. Vi legger frem forsiktige antydninger om at det ville gjort seg med en skikkelig pause, ja kanskje til og med sette oss ned litt. Den muligheten kommer også, men først når Stein begynner å plages med begynnende gnagsår. Pause med spising, og fotografering. 

Pyttbua

Det blir god ettermiddag når vi etter fire,fem timer ankommer Pyttbua. Denne kjempeflotte hytta til DNT, vakkert ligger den til på 1156 moh. Fra den skuer vi bort på det andre målet for turen vår, Karitinden(1982moh). Sett fra Pyttbua har Karitinden sin fineste profil. Vi fryder oss over synet ,der hun ligger hvilende med et lett lag av skyer rundt toppen. Men nå gjelder det å komme seg i hus, spise og hvile for morgendagens gleder.

 Karitind viser seg

To høye fjell

Dagen har godt begynt før vi kommer oss av gårde. Turen er planlagt, sekken fylt opp for både ventede og uventete opplevelser i fjellet en Februardag.  Turen går mot Pyttegga. Det rusker godt i klærne, god vind fra nord skaper snøføyke og kalde kinn. Vi er i ulik fysisk fatning, så vi er usikker på hva dagen gir oss. Vi tar oss oppover i en stadig sterkere vind, det er så vi vurderer å returnere. Under en spisepause omtrent halvveis roer vinden seg, skydekket trekker til siden, og vi får gløtt av sol. Omtrent halvveis oppe åpner det seg en fin utsikt rett mot Karitinden, og vi legger planer for å nå også den i dag.  

Pyttegga er det høyeste fjellet i Møre og Romsdal. En skitur på ca tre, fire timer. Allikevel er det ikke så mye topp å skryte av.  Toppen er mer en slak rygg. Det er faktisk så vi blir litt usikker om vi faktisk har nådd helt opp. En rask sjekk viser at vi har det. Opp på varden med hendene i været! Vi er over 2000 meter. Dette var moro. Det er litt for mye skyer igjen til å nyte utsikten. Vi slapper av med mat og drikke og vurderer kreftene for å ta Karitinden i samme slengen.  Fire av fem er toppmotivert, Stein har fått plager med gnagsårene, samt store forekomster av melkesyre i låra, og bestemmer seg for å sige ned mot Pyttbua igjen. Vi skiller lag nede ved foten av fjellene.

På tur til Karitind, vi ser Pyttegga med sky på toppen. 

Resten stabber oppover igjen, holder et fint tempo, selv om vi nok kjenner det litt i kroppen. Når vi runder fjellet på Sørøstsiden kommer blåtimen sigende. Samtidig sender sola ut sine siste farger for denne dagen. Resultatet blir en fantastisk rødlilla himmel som en bare ser høyt til fjells på klare vinterdager, slik som denne fantastiske februardagen. Vi går på viljen opp de siste meterene til det nest høyeste fjellet i fylket, synet vi får utover er helt herlig. Vi skuer utover Tafjordfjellene, og videre utover Romsdalsfjellene . Lyset har velsignet oss med en blåtime av de sjeldne, og vi kan slitne bøye hodet i takknemlighet.

Blåtime på Karitind, vi ser Brøstdalen som svinger seg

På toppen av Karitind en kald februarkveld. Undertegna til høyre i sin utmerkede bomullsanojakke fra Norrøna, kjøpt for halv pris for ti år siden. Til Venster Robert Vatsaas med tapede votter.

Kveldskjøring

Men så må vi ned igjen. Det blir ingen eleganse over telemarksvingene nedover mot hytten, Til det er vi for tunge i låra, Hans Jørgen sliter skikkelig, og kan fortelle at slik krampe har han aldri før hatt! Mørkt blir det også, så det siste stykket nedover blir ordentlig risikokjøring mellom steinblokkene. Nede på flaten ser vi lyset fra hytta, og staker oss framover. Klokken nitten står vi utenfor trappen, kjempefornøyd, slitne og sultne. En fantastisk skitur på åtte og en halv time er over. God mat, røverhistorier og sosialt samvær er ingredienser for resten av kvelden.  Neste dag kommer med et nylagt snølag. Etter sein frokost, mye gloheit kaffe og rydding i hytta, grynner vi oss nedover til Brøstdalen og bilen. Turen er over. En tur som svarte til forventningene, og som anbefales på det sterkeste. Begge fjellene er gir passe utfordring oppover, og kan også lett gjøres av større barn. Det er fine nedkjøringer, hvor en kan velge mellom bratte og slake partier. Vi la turen i fra Romsdalen, men husk at disse fantastiske fjellene nås fra flere sider. Det er et stort fjellområde, med et godt utviklet løypenett, god tilgang på DNT hytter, og utallige topper å bestige.  

 Tekst og foto Knut Arvid Uglebakken