Paul er Paul Schmidt Skylstad, 55 år, fødd og oppvaksen på Skylstad i Norangsdalen i Hjørundfjord, 55 år, bur  i Sykkylven.  Kan treffast på dei fleste fjelltoppar rundt om i landet – også med klatreutstyr.   Likevel er det nok tindane Slogen (Paul har ca. 120 turar til toppen) og Store Smørskredtind i Norangsdalen, som ligg hjartet hans nærast.

Underteikna er bonde og bur i Bondalen i Hjørundfjord. Er ein typisk morgonfugl - ei stund utpå dagen... 

Slogen, 1564 m.  Den mest kjende av Sunnmørsalpane.  Kanskje så mange som 5000 vitjar toppen kvart år. Ingen fjell på Sunnmøre er skildra i vakrare ordelag.

 

Store Smørskredtind, 1631 m.  Slogen sin storebror.  Mindre tilgjengeleg enn Slogen. Likevel brukar dei færraste  som  kjem seg til toppen, klatre- eller sikringsutstyr. Store Smørskredtind er ein fantastisk tind.

F8EB3AD5

Slogen ein fin haustdag.  Store Smørskredtind, med snø på toppen,  litt meir anonym i bakgrunnen. Hustadneset til høgre.  Ferja ligg ved Lekneset.

 

 

Det er fredag, datoen er 7. oktober, klokka er 1815, ute er det utruleg nok 21 grader pluss.  Sofaen er tilhaldsstaden min før eg skal ta kveldsstellet i fjøsen. Eg er nesten i drøymeland, tenkjer at i morgon skal det verte ein fin dag å ta det roleg på – kanskje eit besøk på ein kafe i Ørsta og seinare truleg ein liten tur inn i Kvistaddalen.  Telefonen ringjer.

 

      -    Hustad.

      -    Heisann, Paul her.  Takk for sist.

      -    Takk for sist… 

      -    Blir du med på Tinden i morgon?

      -    Tinden??

      -    Ja, du veit no at det berre er ein tind her inne i Norangsdalen, svarar Paul.

 

Jau, eg veit  alt for godt kva han meiner. Store Smørskredtind.  Eg føler meg allereie sliten.

-         Diverre,  som du veit har fjellveret vore svært dårleg i sommar og haust.  Forma mi er nok for dårleg.

-         Ikkje noko problem seier Paul.  – Forma mi er også dårleg.  Eg har t.d. vore berre 10 turar på Slogen i år.

-         Det var godt å høyre, sukkar eg, og forstår samsundes at eg må finne på ei betre orsaking for å takke nei til ein strevsam tindetur.

-         Sjølvsagt skulle eg ha blitt med ein tur på Tinden, men det ser ut til at ei litt vanskeleg kvige skal kalve i morgon.  Og eg har ikkje nokon avløysar som kan steppe inn.

-         Det var leitt, seier Paul.  Han er tross alt bondeson og forstår problemet.  - Men skulle det likevel ordne seg, så berre ring.

-         OK,  i så fall ringjer eg før klokka 10 i kveld, avsluttar eg.

 

Eg går i fjøsen.  I fjøsdøra vert eg møtt av ein fin og ny kalv.  Det er berre velstand med mora også – ei vanskeleg kvige.  I fjøsen er det ikkje problem av noko slag – men det veit heldigvis ikkje Paul noko om.

 

Etter fjøstid set eg meg ned i godstolen.  Du verden kor kjekt det er å sjå på TV og sleppe dette maset om fjellturar.  Eller er det slik?  Eg har fått uroa i kroppen.  Klokka 22 er det tid for inspeksjon i fjøsen igjen.  Alt er vel.  Eg går inn att.  Klokka vert halv elleve.  OK – eg får ringe til Paul.

 

-         Kviga har kalva.  Ho er vanskeleg, men kanskje kan eg vere med på Tinden i morgon likevel dersom…

-         Flott, seier Paul.  Eg ventar på deg etter kvart på ni ferga frå Sæbø.

 

Sein og spennande krim på TV, mykje kaffi,  sauer med bjøller utanfor soveromsvindauget, varmt, kraftig vind i byer.  Det er uråd å få sove.  Depresjonen kjem innover meg.  Kva har eg sagt ja til?

 

Vekkarklokka ringjer klokka 10 på 6.  Eg har sikkert ikkje sove eit minutt i løpet av natta.  Det bles framleis.  Vi må sikkert snu.  Nei, eg burde nok ha sagt nei til Paul.  Humøret er på botn.

 

Forma er betre etter fjøstid, men likevel dårleg.  Heldigvis pakka eg sekken i går kveld.  Matpakken og sjokoladen legg eg i  ryggsekken, ryggsekken og fjellskorne legg eg i bilen.  Eg rekk ferga klokka 0845 – så vidt det er.  Eg vil sitje å dorme i bilen over Hjørundfjorden.

 

Eg kvepp til.  Det vert banka på bilruta  Eg sveiver ho ned.

-         Hallo, seier ein kjenning som er advokat.  Han er i storform.

-         Hallo.

-         Blir du med ned i salongen og diskuterer WTO over ein kopp kaffi? 

Småsure bønder bør ikkje diskutere WTO.  Invitasjonen hans vert høfleg, men bestemt avvist.  Resten av turen over Hjørundfjorden sit eg  i bilen og deppar og duppar så av.

  

Klokka 0910 står Paul klar utanfor huset på Skylstad.  Han stiller i shorts. Han skal sikkert psyke meg ut på førehand.  Eg set inn motoffensiven. 

-         Det vert vel Skylstadbrekka og Vestegga som tidlegare, spør eg.

-         Nei, Vestegga er farleg, seier Paul.  - Sola når ikkje til der. Fare for nysnø og is. 

-         Tull seier eg – snø og is når temperaturen har vore rundt 20 grader pluss i fleire dagar??

-         Vi går opp søraustsida  - via Langfonndalen, seier Paul.  Saka er avgjort.

Nye smørskredtind00032

Paul på veg opp på Store Smørskredtind sommaren 2006. I bakgrunnen vestegga og toppen.

 

Bilane vert parkert ved Lygnstøylvatnet.  Vi har på oss fjellskorne  Veret er fantastisk og faktisk kjenner eg at det dårlege humøret mitt er i ferd med å letne  - aldri så lite

 

Paul går først, snakkar og humøret hans er på topp. Eg prøver å hengje meg på han så best eg kan. Av og til får eg røska med meg nokre tyttebær. Det er ikkje så vanskeleg. Råsa  er nesten rett opp.  Trass i energirike bær dreg Paul ifrå.  Han snur seg og ser at eg allereie er like raud som dei bæra eg et.  Han ser eg slit og vil truleg gje meg høve til å kome med ei orsaking: 

 

-         Du er vel så ung at du ikkje har problem med helsa du?

-         Jau, eg har ein olboge som slett ikkje er god, svarar eg,  men det er diverre venstre foten som er problemet - kronisk betennelse bak venstre kne. No forstår nok Paul kvifor eg ikkje greier å halde tempoet oppe.

-         Eg og har eit dårleg kne seier Paul.  Eg seier ikkje meir.

 

Vel oppe i Langfornndalen har  nesten alle mine problem blese bort. Vi ser på fjellmassivet rett framom oss,  får i oss litt drikke, fylles vassflaskene og Paul kastar skjorta også.  Vi er tross alt oppe i sola og temperaturen er fin.  Berre vent, tenkjer eg.

 

Dei siste tre- fire hundre høgdemeterane til toppen er bratte.  Det vert ein del klyving, som det heiter på fagspråket.  Det er likevel berre ei lita hindring rett etter det som Paul kallar Galleriet.  Også hindringa kjem vi oss forbi.  Forma mi er framleis stigande.  Skal eg lure meg forbi Paul og kome først til topps??

 

Paul veit tydelegvis kva eg tenkjer. 

 

- Her må ein vere varsam.  Kjentfolk må gå først, seier han og smiler.  Han ser at vi vil nå toppen trass i litt mykje vind.  Ei ørn flyg ut or fjellet.

Hausttopp

Underteikna på toppen.  I beduinskjerf nesten like tøff som Arne Næss... I bakgrunnen Slogen og laaangt bak Slogen igjen ser vi Kolåstinden.

 

Klokka 1245 er vi på toppen.  Både Paul og eg ser isen og nysnøen som ligg i skuggen der eg ville gå opp. Eg seier ikkje noko.  Paul seier ikkje noko.  Paul er ein høfleg mann.

 

-         Skål, seier Paul og serverer toppdram.  Dette er tross alt første turen hans på tinden i år.

-         Skål, seier eg.

 

Etter eit klesskifte har eg på meg beduinskjerfet mitt i ull.  Nei, ikkje berre fordi det er varmt og godt,  men eg trur eg ser litt ekstra tøff ut.  Professor og fjellklatrar Arne Næss brukar også slikt skjerf, har eg sett.  Vi et, fotograferer og nyt utsikta.  Kan ein ha det betre?

 

Vi skriv oss inn i boka.  Paul skriv seg inn som nummer 16 i år.  Så teiknar han ein liten firkant bak namnet sitt og inne i den skriv han talet 60.  Også eg skriv namnet mitt – og lagar ein firkant bak.  Inne i firkanten plasserer eg talet - 3.  Paul er tross alt nokre år eldre enn meg.

 

Turen ned går fint – heilt til punktet ved galleriet som voldar litt problem.  Eg vil gå ut på ein bratt, men liten snøbrede.

 

-         Nei, seier Paul.  – Utrykt

-         Men eg har diplom frå DNT sitt brekurs, argumenterer eg.

-         Då burde du vite at du ikkje kan gå ut på ein slik brede utan sikringsutstyr, seier Paul.  På nytt har han rett.

 

Så nærmar oss vi ein liten brede til.  Den er slakk og fin.  Eg ser – nærast bedande – på Paul.

-         OK, seier han.  Av medisinske årsaker. Vi sparer problemknea våre. 

-         OK, seier eg, - av medisinske årsaker.

 

Resten av turen ned går utan problem.  Vi løyser eit par verdsproblem og ser eit par dykkarar i Lygnstøylvatnet.  Snart er vi der sjølv.  Gradestokken syner 21 grader pluss.  Vi takkar kvarandre for nok ein flott tur.

 

I det eg køyrer om bord i ferja – framleis med skjerfet på - må eg smile for meg sjølv.  Den som er optimist og likar å stå tidleg opp får med seg det meste….

  

Dagen etter køyrer eg tilfeldigvis gjennom Norangsdalen.  Snøen ligg ned til ca. 900 m. 

-         Ser du fjellet der, spør eg junior som sit ved sidan av meg.

-         Ja, seier han.

-         Veit du kva det heiter?

-         Smørskredtid.  (Han har høyrt det nemnet ein del gonger – vanskeleg å unngå.)

-         Ser du kva anna fjell det liknar på, spør eg.

-         Nei…

-         Veit du kva verdas høgste fjell heiter?

-         Mount Everest.

-         Akkurat, seier eg. Heit enig.  Store Smørskredtid liknar på Mount Everest.