Gneis med ulike mineral
Olivin
 Gneis er samsett av ei rekkje mineral.
 I denne steinprøva er det
små korn av grøn olivin.
 

Hjørundfjorden er ein av fjellgrunnformasjonane på Sunnmøre som går i nordnordvest - sørsøraustleg retning. Hovudretninga kjem av at den opprinnelege fjellgrunnen har hatt sprekksoner i denne retninga.  Fjellkjedene vart danna i to tidsperiodar; 1700 - 1900 mill. år  og ca. 400 mill. år sidan. Den siste går under namnet "den kaledonske fjellkjeda". Vi snakkar i alle høve om bergartar av svært høg alder.

Etter den kaledonske jordskorpedanninga, starta utforminga av landoverflata ved at nedbrytande krefter stadig arbeidde og forma og slipte bort enorme fjelllag på opptil fleire tusen meter. Gjennom millionar av år har dalar og fjordar blitt danna der berggrunnen hadde svake område og ga høve til sterkare erosjon enn der berggrunnen var hardast. 

Fjellgrunnen på Sunnmøre er for det meste metamorfe bergartar.  Dvs. bergartar som oppstår under stort trykk ved at sedimentære (lagvise lausmasser) og eruptive (smeltemasser) vert omdanna til metamorfe bergartar. Mest utbreidd er bergarten granittisk gneis med minerala feltspat, kvarts, svart glimmer og amfibol (hornblende). Bergartane gabbro og olivinstein finst i Hjørundfjorden, m.a. på Standal, Hustad, Leknes og Maude. Alle stadnamn med Raud- har samanheng med olivinsteinforekomstar (Raudeneset ved Maude). Andre bergartar som serpentin og eklogitt kan nok og finnast i Hjørundsfjordfjella.

 

I geologisk samanheng (geologi = læra om jorda) er vi no inne i kvartærtida som har hatt store svingingar i klimaet på jorda. Under istider og etterfølgjande smeltingar har isbreane modellert landskapet  til bort imot slik vi finn det i dag. Breane har forma kvasse V-dalar til U-dalar, har forma tindar, botnar, kopar og etterlate seg morener. Under siste istid stakk nok dei høgaste toppane opp av isen som nunatakkar, medan andre fjellparti som Råna er urørte av isen og er høgfjellsplatå frå tidlegare geologiske tider. Hengande dalar finn vi m.a. på Trandal (Lissje-Trandaldalen) og i Maradalen i omlag 600 meters høgde. Det er gjerne ein flat seterdal som vert avslutta ut mot fjorden høgt oppe i lia; dalen "heng" i fjellsida. På begge sider av Hjørundfjorden ser ein dalbotnar eller kopar som er restar etter inste delen av slike hengande dalar der høgda over havet kan variere.Morener er restar av dei enorme lausmassene, stein og grus, som breane grov ut og frakta med seg. På sidene la breen att sidemorener og aller tydelegast er endemorenene. Delvis ligg desse att som grusvollar i fjordane (Revet ved Bjørke og ved Stenes i Norangsfjorden) eller som endemorener i dalane (Norangsdalen).

Saksa mot Langsæterdalen

Her har breane, erosjon og elva gjort grundig arbeid. Frå Saksa mot Langsæterdalen.
Foto: Per Urke

Tyngda av isen og nedtrykkinga av landskapet, førte til at strandlina låg frå 50 til 150 høgare enn i dag. Elvane hadde før landhevinga lagt att lausmasser ved elvemunningane som marebakkar. Då landet heva seg, kom desse marebakkane til syne og vi finn dei no langt inne på land, 30 - 85 meter over noverande havflate.  Det er påvist slike markerte terasser i dei fleste bygdene og er detaljert omtalt i bygdesoga. I Hjørundfjorden er det ikkje uvanleg å omtale dette som reiner. Avleiringane på den gamle og då høgareliggande havbotnen er i dei fleste bygdene i Hjørundfjord den beste dyrkingsjorda. Langt på veg all bosetning på Sunnmøre ligg på gammal havbotn eller morenejord.

 

Når det gjeld grundigare omtale av geologien i Hjørundfjord, viser vi til Hjørundfjordboka, Kultursoga I s. 26 - 46.